Det har vore mykje snakk om islamistisk terror i Spania dei siste dagane. Sist vår studerte eg spansk mellomalderhistorie ved Høgskulen i Volda, med vekt på "Al-Andalus", den delen av den iberiske halvøya som var styrt av muslimar frå 711 til 1492.
For dei som har interesse av slikt, legg eg ut semesteroppgåva mi her.
Det muslimske al-Andalus i mellomalderen blir ofte framstilt som ein gullalder for convivencia, fredeleg sameksistens mellom religionane. Dette blir gjerne sett i skarpt relieff til måten jødar og muslimar blei behandla på av dei kristne etter 1492, då heile den iberiske halvøya var gjenerobra. Eit døme på ei slik framstilling er boka «Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer» av Knut Aukrust og Dorte Skulstad, som kom ut på Pax forlag i 2011, der dei skriv at dei 800 åra med muslimsk styre i al-Andalus er «først og fremst en historie om relativt fredelig sameksistens mellom religioner og kulturer». Sjølv om dei kunnskapsrike forfattarane innrømmer at perioden var full av konfliktar, ber tekstane preg av det eg vil kalla ei «rosemaling» av det muslimske styret, og ei tilsvarande svartmaling av dei kristne rika på den iberiske halvøya, t.d. når dei skildrar den kristne ekspansjonen på 1000-talet som «begjær og plyndring» og «utpressingstaktikk i beste mafiastil».
Dette er ei framstilling eg seier meg usamd i. Les meir her (Dropbox) eller her (GoogleDrive).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar